Perpetration rates were similar for school and cyberbullying (4.4% and 4.3% respectively).
School bullying was found to be more prevalent than cyberbullying, with 25.1% involved as victims and 14.3% as bully-victims, while the cyberbullying rates were 9.4% for victims and 5.8% for bully-victims. An empirical study was carried out with a large sample of children and adolescents in Galicia, Spain (N = 2083), where 10–17 year olds were presented with The European Bullying Intervention Project Questionnaire and European Cyberbullying Intervention Project Questionnaire. The present research aimed to estimate the rates of school bullying and cyberbullying, studied their evolution by age, and analyzed any possible overlap between the two. Although they can be studied as distinct phenomena with their own defining characteristics, there is evidence to suggest that they are related and often co-occur. School bullying and cyberbullying represent the most common forms of victimization during childhood and adolescence in many countries across the globe. – Hvilke forskningshull kan identifiseres fra forskning om barn, mediebruk og skadelige – Hva er overordnende forskningsfunn knyttet til barn, mediebruk og skadelig effekter mellom 2007 og 2020? – Hvordan operasjonaliseres og brukes skadelighetsbegrepet i ulike forskningstradisjoner og forskningsprosjekter mellom 2007 og 2020? Den er basert på tre hovedproblemstillinger som er utviklet på bakgrunn av Medieskadelighetsutvalgets mandat og beskrivelsen av oppdraget vi har fått.
Forskningen inkluderer internasjonale og norske studier på dette området publisert mellom 2007 og 2020. (1989), EØS-avtalens direktiv om audiovisuelle medietjenester (AVMSD, 2018), Grunnloven § 100 (Grunnloven, 1814), bildeprogramloven (Bildeprogramloven, 2015), samt den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10 (ECHR, 1950).ĭenne rapporten kartlegger og sammenstiller nyere forskning på skadelige medieeffekter knyttet til barn og unges mediebruk. Disse rettighetene til tilgang, deltakelse og beskyttelse er sørget for av blant annet FNs barnekonvensjon Samtidig må tiltak som rettes mot beskyttelse for slike skader veies opp mot barns rettigheter til å delta i samfunnet ved å bruke disse medier. Det fører også med seg en viss risiko for å oppleve ting som kan være skadelig, som for eksempel å eksponeres for skadelig eller alvorlig skadelig innhold (cf. Det å ha tilgang til internett gir barn og unge mange muligheter til å være sosiale, å finne ny informasjon og kunnskap, å utvikle digital kompetanse og andre ferdigheter, og å være kreative. Barn bruker digitale medier alene, eller sammen med venner og familie. Deres hverdagsliv er i økende grad preget av å bruke disse mediene, enten det er hjemme, på skolen eller i kombinasjon med andre fritidsaktiviteter. Norske barn bruker i gjennomsnitt litt under fire timer per dag på internett og digitale medier Research on cyberbullying needs to draw on a broad spectrum of empirical data and incorporate multiple and diverse theoretical perspectives.
Thus, we argue that it is necessary for the research field to refine definitional work. The dominant research paradigm has suppressed such complexity by deeming irrelevant the extensive experience with cyberbullying of many children and young people. We analyse how the definition of cyberbullying stemming from developmental psychology is inadequate in addressing the complexities of technologically mediated exclusionary processes in educational- and peer-group settings. We address how these definitions, mostly deriving from developmental psychology, have had a problematic influence on the way researchers, policymakers, practitioners working with interventions, and children and young people themselves approach the challenge of understanding and preventing cyberbullying and its consequences. In this article, we investigate the power of prevailing definitions within the research field of cyberbullying.
0 kommentar(er)
